En annerledes dag på jobb

I går var jeg på plass på kontoret kl 7.30. Vanligvis pleier Ruarke, sjåføren vår, å være den som åpner kontoret. Han pleier å være der klokka 7. I går var imidlertid han ute i distriktet på en workshop, så det var Luigi som var første mann på plass, han har også nøkler så jeg var fornøyd med å se at han kom samtidig som meg. Men han kunne bare åpne dørene til og med gangen før man går inn i selve ”kontoravdelingen”. Det var nemlig satt inn en ny sikkerhetsdør med lås, som han ikke hadde nøkler til. Men jeg slo på lap top’en og fikk koblet meg til internett utenfra så jeg kunne begynne å sjekke e-mail og gjøre en del andre ting uansett. Samtidig som jeg jobbet fortalte Luigi meg litt om hvordan det var å kjøre bil til Cancun i Mexico, hva jeg måtte passe meg for underveis og hvordan jeg skulle håndtere det korrupte mexikanske politiet. Nyttig informasjon å ta med seg dersom jeg finner ut at jeg skal ta en helgetur til Cancun på et eller annet tidspunkt!

Men dette var altså ikke det som gjorde arbeidsdagen spesiell.... Klokka 12 var det nemlig avreise til Belmopan. Der skulle vi i begravelsen til Generalsekretærens bror, som døde av kreft på fredag i forrige uke. Jeg har jo aldri møtt denne mannen, men gjorde en del undersøkelser på mandag og fant raskt ut at det var en forventning om at jeg stilte opp. Jeg sjekket også litt i forhold til hva slags klær man har på seg i en belizisk begravelse og fant ut at jeg kunne ta i bruk den eneste dressen jeg har med. Så jeg stilte i dress, skjorte og slips. Egentlig unødvendig, folk møtte opp i alle slags klær.

Jeg har aldri vært i begravelse utenfor Norge, og siden jeg ikke var spesielt preget av stundens alvor benyttet jeg tida desto flittigere til å se, lytte, undre meg – ja kort sagt observere! Vi kom til kirken like før seremonien startet. Tilsammen flere hundre mennesker var tilstede, noen måtte stå utenfor. Avdøde lå i åpen kiste midt i rommet. Et slags mariachi-band bestående av fire unge menn spilte noen mer eller mindre lystige melodier ved siden av kista, folk snakket sammen, bortsett fra den aller nærmeste familien som selvfølgelig var triste var det relativt god stemning. Etterhvert begynte en del mennsker å bevege seg mot kista med den avdøde, for å ta farvel. Noen ble stående ganske lenge, snakket, strøk han over håret og kysset han på pannen før de gikk videre. Da dette var over kom det to menn med skrujern. De la på lokket og skrudde igjen. Seremonien kunne starte!

Det var en katolsk messe, men lignet ikke så på hva jeg har sett av katolske seremonier andre steder. Presten var en flammende taler, som tidvis snakket rolig, men like mye skrek ut til forsamlingen at Gud elsket oss....etterfulgt av et ”amen”, hvorpå menigheten svarte høyt og tydelig ”amen”. Han presiserte fler ganger at det var håp også for slike som meg....hadde vi enda ikke funnet Gud skulle vi vite at han var glad i oss uansett. Ja, ja godt å vite dersom det røyner på (og det gjør det jo av og til). Han kunne også fortelle at han hadde lovet avdøde at begravelsen skulle være preget av glede, så vi måtte av og til være med å rope navnet hans og vise at vi var glad for at han var kommet ”hjem”. Ved et par anledninger var full applaus også. Innimellom dette var det mye sang. Fine sanger, som slett ikke lignet på tradisjonelle norske salmer brukt i begravelser. Også gjør det inntrykk når absolutt alle deltar i sangen, forøvrig kom musikken fra et litt slitent keyboard og en tamburin, stødig traktert av to damer.

Og hva sitter jeg så igjen med etter denne opplevelsen? Tja..... kanskje det at man også i Norge kunne lære noe av denne formen for seremoni. Litt mer sang og glede inn i det norske kirkerommet hadde gjort seg. På den annen side synes jeg kanskje at to timer var litt i lengste laget? Og etter det skulle avdøde kjøres til kirkegården i en prosesjon ledet av mariachi-bandet nok en gang. Men da var det nok for meg.