Caracol

En dag i 1937 var tømmerhogger Rosa Mai på utkikk etter mahogny trær i skogene ved grensa mellom det som den gang het Britisk Honduras og Guatemala. I stedet for mahogny kom han over noe som viste seg å være en av de største Maya byene i mellom amerika, første gang befolket så tidlig som år 1200 f.Kr. På sitt største dekket denne byen et område på ca 168 km2 og hadde trolig et innbyggertall et sted mellom 120 000 og 180 000. Godt og vel 70 år etter at tømmerhogger Mai gjenoppdaget stedet forvillet en nordmann seg inn i samme området. Lite viste han vel egentlig om hvor langt det var å dra fra Belize City - Caracol t/r på en dag, for avstand er gjerne oppgitt i miles og veistandarden er ikke helt på høyde med norsk standard. Men vel tilbake i Belize City kan jeg melde om at det er ca 200 kilometer hver vei, og det var stort sett bare å kople inn 4WD og la det stå til!

Men når jeg først kom fram var det verdt hver eneste kilometer, ja veien dit var også en opplevelse i seg selv. Den gikk gjennom den villeste ødemark og dyrelivet lot ikke vente på seg. Nærmest bak første sving sto en iguan og ventet midt i veien. Det har jeg forsåvidt sett før, men moro likevel. Litt lengre fram skulle jeg få mitt første møte med en belizisk slange! Den bokstavelig talt lå og slanget seg midt i veien. Jeg hadde fokus på å komme raskt til bestemmelses stedet (Caracol) og hastigheten var deretter. Jeg kjørte først forbi (eller over faktisk), men stanset, kjørte tilbake og tok fram kameraet.



Jeg så flere iguaner, et rådyr og et ubestemmelig dyr som kanskje kunne være noe i nærheten av en rev. Og omsider kom jeg fram til Caracol. Strengt tatt var jeg litt seint ute, så det var bare å ta på seg de medbrakte norske fjellstøvlene og legge i vei innover skogen. Jeg hadde ikke gått lenge før majestetiske byggverk møtte meg. Det er ikke til å forstå hvordan de klarte å konstruere noe sånt, uten særlig med hjelpemidler. Som den gode nordmann jeg er hadde jeg kaffe på termosen og på toppen av Caana pyramiden slo jeg med ned og nøt kaffen. Jeg fulgte også de utallige oppfordringene (dvs 2!) om å ta bilder med selvutløser. Følelsen av å stå på toppen av pyramiden og skue utover ble så overveldende at jeg i farten glemte igjen cap'en - og det oppdaget jeg ikke før jeg var vel nede igjen selvsagt. Det fristet ikke å ta turen opp igjen i den stekende varmen, så redningen ble å spørre en gruppe turister på vei opp om de kunne ta den med ned igjen - og de kunne de! Selv fortsatte jeg videre innover skogen på jakt etter nye pyramider.


Og helt til slutt kan jeg nevne at før jeg hadde bestemt meg helt for hvor jeg skulle dra var jeg innom en lokal "giftshop" i utkanten av San Ignacio by. Der fant jeg sannelig et maleri jeg likte, det henger nå på veggen i stua.