Ljubljana, og vel så det

Vi har ikke vært i Ljubljana siden interrail-turen sommeren 1998. Nå er det jo slik at forfatterparet ikke har forandret seg nevneverdig på tjue år…men det var jo spennende å se om Ljubljana var forandret. Når sant skal sies husker vi ikke så mye av vårt forrige besøk, men begge mente å huske at det var en fin by. Ja, ja vi startet i alle fall dagen klokka 06.00 og var klare til avreise fra feriehuset i Novigrad klokka 07.40. Vi er tilhengere av å få mye ut av dagen. Vi ankom Ljubljana litt før klokka 12 og kastet oss på et elvecruise. Makan til bortkastede penger, det var praktisk talt ingenting spesielt å se og noe standard informasjon på engelsk, tysk og noen andre språk som kunne knapt høres fra et utdatert høyttaleranlegg. På toppen av det hele kunne byen skilte med rundt 35 varmegrader, stekende sol og ikke et vindpust. Tja, hva skal man si…..det gikk på motivasjonen løs for yngres avdeling fra første sekund.  Etter båtturen besøkte vi slottet på høyden over byen, tuslet rundt i gamlebyen, kjøpte fastfood – og dro til motellet vi hadde booket 15 kilometer utenfor byen. Og for de som måtte lure alt var i orden med bookingen. Stedet eksisterte, bookingen var registrert og alt var i skjønneste orden. I skrivende stund kan jeg til og med melde om at husets vin er fortreffelig!

Noen kan forvente seg en julegave levert av denne damen.

Julegave også herfra, til samme mottaker.

Vi ankom motellet i halvseks tida. Yngres avdeling var slitne, mens mor og far hadde mer å gi. Det ble en tur langs elva, med innlagt badestopp for den aller minste Hovdis. Deretter parkerte vi juniorene på rommet og fortsatte oppdagelsesferden i nærområdet. Fra turen langs elvebredden ble det observert en slottsruin på en høyde i nærheten og kursen ble satt dit. Makan! Vi klatret opppover og oppover mens svetten silte.. Men det var verdt det. Stedet heter Stari-Grad og ligger i Smlednik. Etter endt tur kunne pulsklokka melde om at dagens antall skritt var oppnådd, og vel så det.