Vi hadde fått oppgitt adressen til stedet vi skulle møte båteieren og skipperen, tastet dette inn på GPS'n og la avsted. Selvsagt var vi litt etter skjema og at jeg hadde tastet litt feil gjorde jo ikke at vi fikk bedre tid...vi dro først til feil sted og konkluderte raskt med at dersom man skal ut i båt er det jo logisk at man skal gå ombord i denne båten på et sted hvor det er vann. Altså tastet vi inn adressen på nytt og forsøkte oss på nytt. Denne gangen med større hell. Nå gjaldt det bare å finne en parkeringsplass. Båteieren hadde sagt at det var muligheter for gratis parkeringsplass i gatene rundt havna. Og gratis parkering er selvfølgelig viktig. Når man har betalt et par tusen for båt og skipper er det logisk å spare 40-50 kroner på parkering, eller hur? Gatene var tettpakket med biler, men endelig så vi en bil som dro avgårde. Vi vrengte oss inn på den plassen, røsket med oss mat, drikke, dykkemasker og alt annet vi skulle ha med og la på sprang mot havna. Vi rakk det akkurat og dro til havs blide og fornøyde. Og båtturen var fantastisk fin, hyggelig skipper, fantastiske badestopp underveis og super sjømat til lunsj. Men det kommer jeg altså tilbake til etterhvert.
Vi spoler fram til klokka 19.20 da vi slitne og fornøyde kom tilbake til stedet vi hadde parkert bilen klokka 10.55. Hmmm, enten hadde bilen vårt forandret utseende i varmen - eller så hadde den blitt fjernet i løpet av dagen. For dette var synet som møtte oss:
Den observante leser vil muligens legge merke til skiltet på bildet, men det ble altså ikke tillagt særlig vekt da vi parkerte der tidligere på dagen. Mens vi sto der og klødde oss i hodet og tenkte "hva nå?" kom en kroatisk dame løpende mot oss og spurte om vi savnet bilen vår, noe vi raskt måtte innrømme at vi gjorde. Hun sa -jeg må gjøre et kort ærend, vent her i fem minutter så kommer jeg tilbake og hjelper dere. Hun kom tilbake og forklarte følgende til Ann Kristin og ungene; nå må dere ta en kaffe på den restauranten der en halvtimes tid, mens du blir med meg så skal jeg vise deg hvor bilen står var beskjeden jeg fikk. Og, la hun til, har du penger med deg? Det koster nok minimum 500 kuna er jeg redd.... Jeg hoppet inn i bilen hennes og det bar avgårde i retning inntauingsparkeringa i Zadar. Underveis fortalte hun at hun hadde det litt travelt for hun skulle hente sønnen sin hos en barnevakt. Det ble derfor ekstra pinlig da jeg oppdaget at jeg hadde glemt å ta med bilnøkkelen i samme øyeblikk som vi skulle svinge inn på parkeringa. Min reddende engel ringte barnevakten og meddelte at hun ble litt forsinket, snudde bilen og dro tilbake til utgangspunktet, dvs. Ann Kristin og ungene som satt og drakk kaffe på anvist sted. Jeg fikk bilnøkkelen og vi dro nok en gang i retning parkeringa hvor bilen (forhåpentligvis) stod. Mulig hun så at jeg var litt utilpass der jeg satt, for med et utbryter hun - relax, you're on holiday! Hun geleidet meg til parkeringa, forsikret seg om at betjeninga (dvs. politiet) der snakket engelsk, ønsket meg lykke til før hun endelig kunne dra og hente sønnen hos barnevakta. Bilen vår sto pent parkert sammen med en inntauet tysker. You're not the only one kunne politiet fortelle, mens de viste meg bilde av feilparkeringa og påpekte betydningen av skiltet. Jeg betalte, smilte og dro for å finne den kaffedrikkende delen av familien.
Så var det denne båtturen da, den var altså kjempefin. Se bare her:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar